I reinens rike

Det er få ting som gjør mer inntrykk enn å gå seg på en flokk reinsdyr i majestetisk driv langs en fjellrygg. Og sjansen for å treffe på reinsdyr i Trollheimen er ganske stor. Tamreindrift har en lang historie i disse fjelltraktene og er selve bærebjelken i den sørsamiske kulturen.

For samene er reinen den viktigste ressursen og reindrifta er livsgrunnlaget som sikrer at samisk kultur, teknikk og håndverk 
blir videreført. Men selv om reindrifta bygger på gamle tradisjoner,
er dette ei næring i stadig utvikling. 
Sijte er den sørsamiske benevnelsen på en gruppe reineiere/familier som har et driftsfellesskap, og driver med rein i de samme områdene. Trollheimen Sijte holder til på Nerskogen, og har en samlet vinterflokk på rundt 1600 dyr i Trollheimen.
Reinen lever i et miljø som er preget av store forskjeller i næringstilgang, værforhold og ulike årstider – noe den er godt tilpasset. Egenskaper reinen har utviklet over tusener av år, gjør at den kan maksimere opptaket av næring om sommeren og spare på de knappe ressursene om vinteren.

Kalving

I slutten av april begynner de første simlene å kalve. Men stordelen blir født i løpet av mai-måned, med hovedvekt på midten av mai. Kalven er mellom 4,5 – 6 kg når den blir født.

Dette er en svært sårbar periode hvor det er veldig viktig at reinen får ro og blir utsatt for minst mulig forstyrrelser.

Merking av kalver

I løpet av første halvdel av juli blir reinflokkene samlet til kalvmerking i Skrikdalen, der kalvmerkingsanlegget ligger. Merkingen blir unnagjort i løpet av noen hektiske dager.

Hver eier, dvs hvert familiemedlem – barn som voksne, har sitt eget reinmerke som viser eierskap til hvert enkelt dyr. Merkene er forskjellige snitt som skjæres ut i ørene. Kalven følger mora, og ut fra merkene i øret på simla ser en hvem som eier kalven.

Foto: Maren Trønsdal Lund

Sommerbeite

Under den korte sommeren må all tilgjengelig tid utnyttes til opptak av næring. Typisk for reinen er at den stadig beveger seg når den beiter, på den måten kan den hele tiden finne de mest næringsrike og lettest fordøyelige plantedelene i stedet for å beite reint der den står.

Det er under sommeren hvor tilgangen til beite er best at reinen vokser og legger opp reservene framfor vinteren.

Brunst

September betyr brunst-tid for rein, og varer omtrent en måned.
Reinbukkene som gjennom hele sommeren bare har spist og lagt opp næring, feier nå horna og gjør seg klar til å føre slekten videre. Dette ordner dyra opp i selv, den sterkeste får ført sine gener videre.

Slakting

Når brunstperioden er over og den første snøen kommer begynner uttak av slaktedyr. Hovedinntekten i reindrifta kommer fra produksjon av kjøtt.

I oktober – desember blir det derfor i hovedsak tatt ut dyr til slakt. Stordelen av slakteuttaket består av kalven som ble født samme våren, men det blir også tatt ut dyr av andre kategorier.

Stordelen av dyrene som blir tatt ut blir sendt til slakteri. Til eget bruk slaktes det på plassen. Da tas det vare på kjøtt, blod, innmat som lever og hjerte, tunger, margbein med mere. En annen viktig del av slaktingen er å ivareta materialer til det samiske håndverket.

Vinterbeite

I desember begynner flyttingen med rein til vinterbeitene i Igelfjell-/Grefstadfjell-områdene, hvis føreforholdene tilsier det.
Der blir flokken frem til midten av april.

Reinen lever i et miljø som er preget av store forskjeller i næringstilgang, værforhold og ulike årstider – noe den er godt tilpasset. Egenskaper reinen har utviklet over tusener av år, gjør at den kan maksimere opptaket av næring om sommeren og spare på de knappe ressursene om vinteren.

Vårflytting

I midten av april er det på ny tid for flytting, denne gang til kalveområdene og sommerbeite.
Reinen blir samlet i flokk, før den blir drevet ned i dalen for å svømme over Orkla ved Gorset.

Deretter trekker den opp i Jøldalen, før den sprer seg utover i kalvingsområdene.

Reinen

Reindrifta er den viktigste bærebjelken for den sørsamiske kulturen. Fra tidenes morgen har samene livnært seg av rein. Alt av reinen ble utnyttet. Den har gitt mat, klær, redskaper og vært helt avgjørende for eksistensgrunnlaget. Slik er det fortsatt. Kjøttproduksjon for salg og egen videreforedling utgjør største delen av inntekten, og skinn, horn og sener gir grunnlag for det samisk håndverket (vætnoeh).